Dette er en fortsettelse av innlegget Ytringsfrihet under angrep: Del 1, det juridiske. Innlegget dreier seg om de politiske forholdene omkring regjeringens forslag om å sidestille kritikk av religion med rasisme.

Hovedformålet med denne lovendringen er i følge det regjeringen selv skriver:

(å) ”avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført.”

Rent praktisk betyr dette at lovendringen er til for å forhindre en konflikt i forbindelse med Islam. Muhammedkarikaturene viste hvilket enormt sinne som utløses når noen fornærmer muslimenes religiøse følelser. Godt over 100 mennesker ble drept verden over i forbindelse med opptøyer og terroraksjoner knyttet til muhammedkarikaturene. Selv om formålet er godt, utløser regjeringens tilnærmning til saken flere problemer enn den løser.

Islams tilstedeværelse i Norge i dag skyldes hovedsakelig samfunnsmodellen om det flerkulturelle samfunnet. Denne består i at man gjennom en liberal innvandringspolitikk skal skape et samfunn med større kulturell kompleksistet ved at ulike kulturer eksisterer side om side. Denne samfunnsmodellen utviklet seg ved at de vesteuropeiske landene et eller annet sted på veien fra etterkrigssamfunnet gikk vekk fra den nasjonalstatlige samfunnsmodellen, som noen følte hadde sin del av skylden for de to europeiske krigene i forrige århundret. Målet med det flerkulturelle samfunnet var å avskaffe nasjonalismen og dermed også kjernen til fremtidig konflikt.

Problemet med det flerkulturelle samfunnet er imidlertid det samme kulturelle mangfoldet som utgjør denne samfunnsvisjonens positive sider. Flytter mennesker fra hele verden til Europa og Norge tar de med seg sine kulturelle uttrykk og religiøse normer.

For Islams tilfelle medfører dette en, etter vestlig standard, intoleranse for kritikk. Denne intoleransen for kritikk kom til syne allerede for tyve år siden i forbindelse med uroen omkring Salman Rushdies bok ”Sataniske Vers” og drapsforsøket på hans norske forlegger William Nygaard. Men ingen tok lærdom av ugjerningene og den flerkulturelle utviklingen fikk fortsette.

Islam har i dag fått så mange tilhengere i Norge at religionen utgjør en politisk kraft våre lovgivere tar hensyn til. Dette medfører at enkelte av våre vestlige, borgerlige verdier er truet. Ytringsfriheten er i Europa i dag under angrep fra de fascistiske delene av politisk Islam. Drapet på den nederlandske filmskaperen Theo Van Gogh i Amsterdam 2004, begått av en radikal muslim viser dette. Med den norske sosialistregjeringen har nå denne utviklingen tatt et skritt lenger. For å forhindre fremtidige konflikter i Norge dersom noen fornærmer Islam, kriminaliserer regjeringen nå hatfull kritikk av Islam. For det vern av Islam som er formålet med den nye lovbestemmelsen, enda dette ikke fremgår direkte.

Norge har med dette kommet til det stadiet i den flerkulturelle utviklingen som de første kritikerne av det flerkulturelle samfunnet hevdet ville komme. Våre friheter er under angrep som en direkte følge av muslimsk innvandring. At dette tidspunktet sammenfaller med de første muslimske gateopptøyene i Oslo er ikke tilfeldig. Det er nettopp scener som de som utspilte seg i Oslo sentrum i forbindelse med Gaza-krigen, som regjeringen med lovforslaget prøver å unngå. Men de gjør det på feil måte. Istedenfor å beskytte demokratiet mot vold, løper regjeringen voldsmennenes ærend. Regjeringen viser svakhet i møte med de intolerante, noe som historisk er det verste man kan gjøre. Svakhet fører bare til en endeløs rekke med nye krav.

Midtøsten

Under karikaturstriden i 2006 sendte norske myndigheter en delegasjon til Midtøsten for å roe gemyttene. Ved hjelp av diverse unnskyldninger greide norske myndigheter å roe ned situasjonen, men en av de muslimske lederne krevde en lovendring fra de norske myndighetene før han godtok unnskyldningen.

"- Den norske regjeringen må komme med en ny lov som forbyr at personer eller medier skal kunne angripe religioner, uansett om det er islam, kristendom eller jødedom. Et forbud er den eneste måten han kan akseptere beklagelsen fra norsk side, sa kontorsjefen til Qaradawi, Akram Kassab, til Nettavisen."

Det mistenkelige er at denne lovendringen Qaradawi krever er identisk med den regjeringen foreslo. Lovte regjeringen noen i Midtøsten å endre norske lover som en del av en avtale offentligheten aldri fikk se? Det er umulig å svare på, men enkelte ting kan tyde på det. Det er i så fall hårreisende og stikk i strid med alt som har med demokrati å gjøre. Det er den norske regjeringen som skal ta initiativ til norske lovendringer. Det er også en selvfølge at regjeringen er fullstending suveren på dette området. Ved snakk om omfattende traktater fremgår det av Grunnloven at også Stortinget innvolveres, men dette var ingen traktat. Det var en avtale med en privatperson i Midtøsten. Hvis regjeringen løper Qaradawis ærend med lovforslaget er det en uhørt skandale!

Europa

Løfter vi blikket utenfor Norge så er allerede en europeiske politiker domfelt på grunn av kritikk mot Islam. I tillegg må en annen folkevalgt møte i retten i nærmeste fremtid. Dette betyr at mennesker som stiller til valg på en politisk plattform om å begrense Islams påvirkning på de europeiske samfunnene, fradømmes retten til å ytre sin mening. Dette er et hinder for den frie meningsdannelse og en krigserklæring mot demokratiet slik vi kjenner det.

I Nederland må politikeren Gert Wilders møte i retten for å ha sammenlignet Koranen med Mein Kampf. I Østerrike er Susanne Winter dømt til å betale 24.000 Euro for å ha uttalt at profeten Muhammed var pedofil. Slike meninger er åpenbart uønsket i Europa i dag. At enkelte muslimer gjør nazihilsen under demonstrasjoner og Muhammed selv var gift med en svært ung pike, er åpenbart irrelevant.

Fremtiden?

Historisk kan man si at de mest suksessfylle flerkulturelle samfunnene har vært diktaturer. Sovjetsamveldet og Jugoslavia er kroneksempler på dette. Sterke flerkulturelle stater under en diktatorisk makt, men når diktaturet falt så raknet også det flerkulturelle samfunnet. Statene ble isteden løst opp etter etniske grenser. Den utviklingen vi ser i forhold til ytringsfriheten i Norge og Europa sammenfaller med det vil har lært av historien. Ytringsfrihetens utvikling er i dag en utvikling vekk fra demokrati og mot diktatur. Det er enda et godt stykke igjen, men trenden er tydelig. Skal det flerkulturelle samfunnet lykkes må demokratiet dø. Vi som nordmenn og europeere har et valg. Ønsker vil flerkultur eller folkestyre?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Før jul fremla den rødgrønne regjeringen et lovforslag som går ut på at ”hatfulle ytringer” om religioner og livssyn i fremtiden skal kunne bli straffbare på samme måte som rasisme er i dag. Dette skjer samtidig som den eksisterende blasfemiparagrafen skrinlegges. Denne lovendringen skjer i forbindelse med utkastet til ny norsk straffelov.

Saken har i det siste vært fremme i mediene i stor grad. Det har vært omtalt i Dagsavisen 1 og 2, Aftenposten, VG og Dagbladet. Nyheten om det norske forslaget har også nådd Danmark. Det har blitt startet et opprop mot lovforslaget. For å forstå nøyaktig hva lovforslaget innebærer må det analyseres. Mitt mål med denne teksten er å analysere lovforslaget både juridisk og politisk. For å gjøre innlegget med leservennlig er delt i to deler. En juridisk og en politisk.

Det juridiske:

Den nåværende blasfemiparagrafen er straffelovens § 142. Bestemmelsens ordlyd er som følger:

§ 142

”Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder.

Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det.”

Strafferettskommisjonen mener denne nåværende blasfemiparagrafen ikke bør videreføres i ny straffelov. Om bestemmelsen skriver de (NOU 2002: 4 kap. 10.2 s. 399-400):

”Kommisjonen kjenner ikke til noen domfellelse for blasfemi i det 20. århundre, og mener den samfunnsmessige og kulturelle utviklingen har gjort en slik bestemmelse unødvendig. Blasfemiske handlinger og uttalelser kan riktignok virke krenkende på enkeltpersoner, idet de rammer holdninger og oppfatninger som for religiøse mennesker utgjør sentrale deler av deres grunnleggende livsanskuelse. Kommisjonen mener imidlertid at følelser av den art som i slike tilfeller blir krenket, ikke bør ha noen egen strafferettslig beskyttelse.”

I forslaget om ny straffelov planlegger regjeringen å følge kommisjonens anbefaling. Den nåværende blasfemiparagrafen blir ikke videreført. Isteden planlegger regjeringen å videreføre deler av bestemmelsens innhold ved en endring av bestemmelsen om ”hatfulle ytringer”. Bestemmelsen om ”hatfulle ytringer” er den nåværende straffelovens § 135 litra a, populært kjent som rasismeparagrafen. I utkastet til ny straffelov vil denne bestemmelsen bli flyttet fra den nåværende plasseringen i § 135 a til § 185. Men i tillegg til at paragrafen flyttes skal den fremtidige § 185 også inkludere et straffeforbud mot ”kvalifisert hatfulle ytringer” om religioner og livssyn. Det som skjer er at regjeringen planlegger å spleise den nåværende blasfemiparagrafen med den nåværende rasismeparagrafen.

Dette utgjør et problem. En slik endring vil flytte lovbestemmelsene mot blasfemi fra en sovende paragraf til en i høyeste grad aktiv bestemmelse. Den nåværende § 135 a er en lovbestemmelse med mye aktivitet de senere årene. Bestemmelsens ordlyd lyder som følger:

§ 135 a.

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

b) religion eller livssyn, eller

c) homofile legning, leveform eller orientering.

Denne bestemmelsen var oppe i Høyesterett i forbindelse med rettsaken mot Jack Erik Kjuus og Hvit Valgallianse (Rt 1997:1821), i saken mot Terje Sjølie og Boot Boys etter en nynazistsamling i Askim (Rt. 2002: 1618) og Rettsaken mot Tore Tvedt i Vigrid etter et intervju i VG (HR-2007-02150-A). Det kan oppstilles tre vilkår i forhold til hvilken ytringer som er straffbare etter den nåværende § 135 a. Ytringene må oppfylle følgende vilkår for å være straffbare:

1)   Ytringene må fremsettes offentlig. Med offentlig menes det at ytringene er i stand til å nå en større krets av mennesker. Symbolbruk faller også inn under ytringer.

2)   Adressaten må være en vernet gruppe. Grupper som nevnes i bestemmelsens andre ledd er eksempler på en vernet gruppe.

3    Ytringene må være kvalifisert diskriminerende for å være straffbare. Med kvalifisert diskriminerende menes det at ytringene enten må oppfordre til integritetskrenkelser (dette faller inn under ordlyden ”true” og ”forhåne” jf. § 135 a andre ledd) eller medføre grov nedvurdering av menneskeverd (dette faller inn under ordlyden ”forhåne”, ”hat” eller ”ringeakt” jf. § 135 a andre ledd). Diskrimineringskravet er objektivt. Det betyr at det er hva allmennheten oppfatter som diskriminerende som skal legges til grunn.

Skjerpende faktorer kan være om de omtvistede ytringene fremsettes som ledd i en hetspregede kampanje og om noen velger å følge de eventuelt rasistiske oppfordringer med handlinger. Likevel må § 135 a tolkes i samhold med Grunnlovens § 100, noe som begrenser en utvidende tolkning av eventuelle ytringer. Man kan bli dømt for det man sier, men ikke hva som er mulig å tolke ut i fra det man sier.

Jeg drøfter straffevilkårene for den nåværende § 135 a såpass nøye fordi vilkåret om ”kvalifisert diskriminerende ytringer” som brukes i den nåværende bestemmelsen (§ 135 a) kan minne om vilkåret som fremgår av lovforslaget til den nye bestemmelsen, nemlig: ”kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn”. Som nevnt er kvalifiserte angrep i forhold til § 135 a ytringer som oppfordrer til integritetskrenkelser (eksempelvis sterilisering jf. Rt 1997:1821) og grov nedvurdering av menneskeverd (eksempelvis: [jøder] ”er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut” jf. HR-2007-02150-A). Hvordan man skal overføre dette til religioner er imidlertid uklart.

En nedvurdering av menneskeverd til trostilhengere til religion X er allerede omfattet av den nåværende § 135 a, så det er neppe dette regjeringen ønsker med det nye lovforslaget. Regjeringen skriver selv i lovforslaget:

”For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse.”

Av dette kan man foreløpig fremtolke tre vilkår:

1) Ytringer som skal være straffbare må være forhånende eller sterkt krenkende

2) Ytringene må være fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold.

3) Ytringene må ikke inngå i sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse. De siste tre vilkårene under punkt henspiller på Grunnlovens § 100 andre ledd. Vilkårene om sannhetssøking betyr i praksis at de ulovlige ytringene ikke utgjør et middel i ytringsdarwinismens konkurranse om sannheten. Demokratihensynet betyr at de ulovlige ytringene ikke er nødvendige for at demokratiet skal fungere. Individets frie meningsdannelse betyr at forbudte ytringer ikke skal være til hinder for at individer gjør opp sin selvstendige mening. Disse tre vilkårene er imidlertid svært lite presise og vil sannsynligvis ikke bety så veldig mye i praksis.

Rent praktisk er det nok vilkårene om at ytringene må være forhånende eller fjernt fra ethvert sakelig meningsinnhold som er de mest relevante. Nøyaktig hvor grensen for straff går vet imidlertid ikke justisminister Storberget selv. Da han fikk spørsmål fra pressen om hvorvidt de omstridte muhammedkarikaturene ville bli forbudt etter den nye paragrafen visste han ikke. Men denne usikkerheten kan nettopp være det største problemet. Norge har alltid hatt ganske liberale rammer for ytringsfriheten gjennom Grunnlovens § 100. Nevnte grunnlovsparagraf legger også store begrensninger på hvor langt regjeringen faktisk kan gå med sin forbudspolitikk. Det største problemet kan imidlertid være usikkerheten om hvor grensene for lovlige ytringer i fremtiden vil gå. Mange personer kan modere sine ytringer i frykt for å bli rammet av den nye loven, dette selv om deres ytringer egentlig ikke ville vært straffbare. Frykten om sensur og straff kan være et større problem enn denne nye blasfemiparagrafen i seg selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Europa forandres foran øynene våre, og ikke alle endringene er positive. Hvis vi ser på de langsiktige demografiske fremskrivningene for Europa, så er det noen problemer som seiler opp. Det fremste av dem er at europeere får for få barn til at den europeiske befolkningen vil reprodusere seg.

Samlet fruktbarhetstall (antall barn en kvinne får gjennom de fruktbare årene av sitt liv) ble for 2004 estimert til å være 1.50 barn pr. kvinne i det utvidede EU området (heretter EU25). Det betyr at med mindre EU25 kompenserer gjennom innvandring, så vil EUs befolkning synke de kommende årene. Antallet barn en kvinne må få for at befolkningen skal reprodusere seg er 2.1 barn pr. kvinne.

Dette kan skape problemer for EUs mål om å bli en global økonomisk og politisk faktor. Til sammenligning var USAs samlede fruktbarhetstall for 2003 på 2.07 barn pr. kvinne. EUs befolkning var den 1/1-2005 beregnet til å være 459.5 millioner mennesker. Befolkningstallene for andre større verdensaktører var 294.3 millioner for USA, 127.3 millioner for Japan, 1.072 milliard for India og 1.302 milliard for Kina.

Om man tar utgangspunkt i FNs reviderte befolkningsdatabase fra 2004, og ser på befolkningsfremskrivninger, vil USA i 2050 ha en befolkning på 394.9 millioner mennesker. Disse tallene er basert på midtalternativet av FNs tre alternative scenarioer i forbindelse med befolkningsfremskrivning.

Til sammenligning vil EU25 ha en befolkning på ca. 401 millioner mennesker i 2050. Den gjennomsnittlige europeer vil også være eldre enn den gjennomsnittlige amerikaner.

”New American Century”

Dette kan få konsekvenser for EU. USA har i dag et høyere bruttonasjonalprodukt pr. innbygger enn EU. Dersom USA og EUs befolkninger nærmer hverandre i størrelse, vil USA kunne dra i fra EU som en global økonomisk blokk.

En yngre befolkning vil også i de fleste tilfeller være mer produktiv enn en eldre befolkning.

EU kan risikere å få mindre å si på den globale arena i 2050 enn de har i dag. Dersom ikke befolkningsutviklingen i EU utvikler seg annerledes enn befolkningsframskrivningene skulle tilsi, eller EUs økonomi skulle vokse hurtigere enn forventet, kan EU og Europa mistet den globale innflytelsen kontinentet har hatt i gjennom flere hundre år.

Når det er sagt er det ingen automatisk sammenheng mellom befolkning, økonomi og realpolitisk innflytelse. EU har i dag en høyere produksjon enn Kina og India, enda de sistnevnte har en langt høyere befolkning.

Europas fremtidige befolkning

Dessverre for Europa er det ikke bare på den globale arena at demografiske faktorer virker inn. Demografiske forhold vil også føre med seg radikale endringer på det europeiske kontinentet. Europas befolkning vil endre seg. Det vil bli færre etniske europeere, og flere innvandrere.

I 1950 hadde de landene som i dag blir omtalt som EU25 en befolkning på 349.8 millioner innbyggere. Til sammenligning hadde Nord-Afrika og Vest-Asia i 1950 en samlet befolkning på 163 millioner mennesker.

I år 2000 hadde forholdet mellom de to blokkene endret seg til at EU25 hadde 451.4 millioner innbyggere, mens Nord-Afrika og Vest-Asia hadde 587.3 millioner innbyggere.

Dersom vi ser å på en befolkningsfremskrivningsmodell for de neste 50 årene, så vil en sannsynlig utvikling forrykke forholdet mellom blokkene enda mer. I 2050 vil EU25 ha en befolkning på 401 millioner innbyggere, mens Nord-Afrika og Vest-Asia vil ha en samlet befolkning på vanvittige 1.298 milliarder mennesker.

Innvandringspresset mot Europas sørlige og østlige grenser vil bare tilta i årene som kommer. Dette presset kan komme til å anta så store dimensjoner at det kan utgjøre en stor trussel mot europisk egenart, og europeisk kultur.

Europas kulturelle undergang?

Det Europa som vi kjenner i dag vil bli borte. En stor del av de innvandrerne som ankommer Europa vil være muslimer. De europeiske nærområdene med høyest befolkningsvekst er områder hvor islam er den dominerende religionen. I dag (2005) finnes det 16.7 millioner muslimer i Europa. De utgjør 3.7% av totalbefolkningen.

I en befolkningsfremskrivningsmodell som ligger tilgjengelig på Europa Parlamentets hjemmesider hevdes det at det i 2050 vil være mellom 91.6 og 76.5 millioner muslimer i Europa, avhengig av hvilket innvandringsscenario man velger (begge kan utgjøre en sannsynlig utvikling). De vil ugjøre henholdsvis 19.9% eller 17.2% av den totale europeiske befolkningen.

Om Europa har en årlig nettoinnvandring på 1.6 millioner i året, så vil Europa i 2050 ha en muslimsk befolkning på 93.2 millioner. Om det ankommer 0.3 millioner innvandrere årlig vil Europa i 2050 ha en muslimsk befolkning på 38.8 millioner innvandrere.

Hvordan Europa vil takle en del-befolkning på mellom 76.5 og 91.6 millioner muslimer kan man bare spekulere i. De vil utgjøre en like stor del-befolkning som det samlede Tyskland gjør i dag. Mest sannsynlig vil deres kulturelle påvirkningskraft også være like stor.

Skal man tro nyhetsbilde i skrivende stund (1/2009) kan det virke som Europa har store problemer med å absorbere en muslimsk befolkning på 3.7% av totalbefolkningen. Hvordan kontinentet vil takle en muslimsk del-befolkning på 17.2% er så usikkert at det tør jeg ikke spekulere i. I beste fall kan integreringen gå bra (selv om jeg tviler når jeg ser tallene), i verste fall kan denne folkevandringen utgjøre den siste spikeren i kista på europeisk kultur.

På tross av disse negative tallene, er det likevel noen positive trekk i forhold til fremtidens Europa. Det er lite som tyder på at Europa ikke vil være et høyteknologisk samfunn i fremtiden. I 2003 var det 16 887 300 studenter i EU25 som tok høyere utdannelse på universitet eller tilsvarende, mot 16 611 700 i USA og 3 984 400 i Japan.

Norge

Norge er i skrivende stund ikke en del av EU. Vi er dermed ikke regnet med i de demografiske tallene jeg har gjennomgått ovenfor. Det betyr ikke at vi ikke blir påvirket av noen av de samme faktorene som EU25.

Norge hadde den 1/1-2004 en befolkning på 4 577 457. Frem til 2050 vil den øke til 5 591 166 innbyggere dersom man velger midtalternativet (MMMM) i SSB befolkningsfremskrivning. Midtalternativet til SSB baserer seg på en årlig nettoinnvandring på ca. 13000 personer. Siden Norges samlede fruktbarhetstall er under reproduksjonsnivået på 2.1 barn pr. kvinne, vil nesten hele befolkningstilveksten utgjøres av innvandrere.

Det betyr at Norge i 2050 vil ha en innvandrerbefolkning på i overkant av 900 000 individer. Disse tallene inkluderer også de barn innvandrerne vil få etter de har kommet til Norge. Den ikke-vestlig innvandrerbefolkning i Norge er i dag på 204 302.

Nettoinnvandringen for Norge i 2003 var på 13211 personer. Det var en økning fra 11285 året før.

Et argument mot å føre en slik fremskrivning for innvandrerbefolkningen er at innvandrere vil integrere seg. Et relevant spørsmål er hvor lenge en person må være i landet før vedkommende ikke lenger er ”innvandrer”. Det er imidlertid en problematikk jeg overlater til leseren.

Oppsummering

Norge, Europa og EU25 landene kommer til å gjennomgå store forandringer i decenniene som kommer. Vi kommer til å ta i mot en stor mengde innvandrere. Det er en politikk det er stor politisk enighet om. Innvandring vil dessuten være nødvendig om man ønsker å opprettholde dagens aldersmessige struktur (antall unge i forhold til antall gamle).

Noen vil kanskje si at å opprettholde en slik struktur ikke er en nødvendig målsetting. Særlig ikke om man må ofre de europeiske nasjonalstater i prosessen. Det er en debatt jeg overlater til leseren. Min målsetning med å skrive denne artikkelen er utelukkende å opplyse om de langsiktige konsekvensene av fortsatt innvandring.

Som et siste moment kan jeg gjøre oppmerksom på at EU25 i dag har en gjennomsnittlig arbeidsløshet på 8.6%. Selv om EU kanskje trenger innvandring i fremtiden, burde det ikke være nødvendig foreløpig. Det kan i verste fall føre til sosial uro, siden det vil være vanskelig for nyankomne innvandrere å skaffe arbeid.

Kilder:

Eurostat

SSB

United Nations Population Division

The Demographic Challenge of Europe skrevet av Karoly Lorant

Videre lesning: 

The Guardian: Is France on the way to becoming an Islamic state?

Aftenposten: Norge taper på innvandringen

Guardian Unlimited: UK whites will be minority by 2100

The Economist: Half a billion Americans?

DISCLAIMER:

Selv om demografiske fremskrivning baserer seg på de mest sannsynlige tallene man har tilgjengelig i skrivende stund, så vil det alltid være noen endringer man ikke kan forutse. Hadde man i 1900 prøvd å gi en demografisk fremskrivning av Europas befolkning frem til 1950, hadde det for eksempel ikke vært mulig å spå at nesten 70 millioner mennesker ville bli drept i løpet av to verdenskriger. Forøvrig er alle tallene jeg bruker i denne artikkelen hentet fra eksterne kilder. Alt jeg gjør er å presentere dem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Krigshandlingene på Gaza viser med all tydelighet at den flerkulturelle samfunnsmodellen har spilt fallitt. Den trygge, homogene nasjonalstaten er i dag et fordums eventyr. Isteden skyller nå hele den tredje verden inn som en tsunami over Europas vidåpne grenser. Med seg bringer nykommerne sine egne stammekriger og en advarsel fra historien.

"Sieg Heil" og "fuck Israel". Bilde er fra en

islamittisk demonstrasjon mot Israelvenner

i København 10/-01-09. Bildet er hentet fra

Gates of Vienna.

I løpet av 2008 og de første dagene av 2009 har samtlige av de skandinaviske landene opplevd muslimske opptøyer. I februar 2008 brant det i København i forbindelse med den andre publiseringen av Muhammed-karikaturene. Rett før jul eksploderte det i Malmö da det svenske politiet kastet ut en islamittisk ungdomgruppering fra et kjellerlokale de okkuperte og brukte som moske mot den rettmessige eierens vilje. De siste dagers massive opptøyer i Oslo i forbindelse med demonstrasjoner til støtte for Gaza burde være kjent for alle. I tillegg har det også vært opptøyer i forbindelse med Gaza-demonstrasjoner i London og Paris. I Antwerpen gikk muslimske ungdommer amok i den jødiske bydelen og tente på biler.

Felles for alle disse opptøyene er at de begås hovedsakelig av andregenerasjons innvandrere fra muslimske land. Dette vitner om at den innvandrings og integreringspolitikk som gjennom flere tiår har blitt fulgt i Europa har vært mislykket. Religion og etnisitet er for de unge rebellene viktigere identitetsmarkører enn statsborgerskap. Og selv om ungdommen hevder å kjempe for Gaza, viser den blinde volden mot alt og alle at det ungdommene virkelig angriper er rettstaten og vår årtusenlange europeiske kultur. Islam har vært Europas fiende siden den franske hærføreren Karl Martell slo de arabiske horder tilbake i slaget ved Tours i 732. Det vi ser i våre dager er det fenomenet som den amerikanske forfatteren Rober Kagan kaller The return of history. Islam oppfører seg igjen som en fiende av europeisk sivilisasjon.

Med tanke på at muslimsk innvandring til Europa bare kommer til øke i årene som kommer er det lite som tyder på at dette er de siste opptøyene vi har sett. Demografer i EU regner med at Europas muslimske befolkning i 2050 kommer til å bestå av mellom 90 og 76 millioner innbyggere. Dette tallet er ikke medregnet Tyrkia og utgjør en befolkning på størrelse med dagens Tyskland. Hvis konfliktnivået mellom Islam og Vesten opprettholdes eller tiltar er det lite som tyder på at Europa kommer til å forbli det fredelige kontinentet det har vært siden avslutningen av den andre verdenskrig.

"Ned med demokratiet", "Drep alle jødene"

Video fra samme demonstrasjon som bildet over.

Dette er ikke en dokumentar fra Krystallnatten,

dette skjer i våre naboland i dag. Var det slik det

flerkulturelle samfunnet skulle bli?

Disclaimer:

Enkelte uttalelser og symbolbruk denne posten henviser til kan muligens være straffbare etter norsk lov hvis man ser de isolert. Forfatteren støtter ikke disse ytringene. De er kun tatt med i nyhetsøyemed for å fortelle hva som skjer i vår samtid.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende